Jaktmånen og det frosne blekket

Eg hadde likt at huden din dufta røyk. Som gjer at eg kan sansa at du lengter etter å overholde tilfeldigheitane og at dette er eit lite utvalg for at heilheiten skulle kunne skapast. Nevn meg i dine bønnar, meg som gav opp evigheita. Med dogmer av melk malte eg mine forehavender. Alt dette for å rettferdiggjere tusenvis av forventningar du skjøv meg vekk med, ved å tru at soingens stavelsar bare er fargerike perler som straumar gjennom dine håndflatar. Eg kunne vell lukke augene for fortrøstningen, slik at eg beviser at eg har rett og at det er stoltheit som besluttar på våre vegne. Gidd du å ha det materielle foraktet, skal du omklamre kvar einaste nerve i oktober sine folier, medan dei held på å blø simpelheita som avtar foran den galopperande utslokning. Og drøymer om broene til engene, gjennomvåte i den kompromisslause begjærligheita. Det er den enklaste måten å forklara dei innesnødde banane mellom oss. Eg veit at ved denne trammen er himmelen alltid spretta opp og at eg lover å fange inn dei kryptiske flimmera som du kastar mot meg. Eg skal snika ut av monologen, ro over det frosne blekket og godte meg over kystens elleville flytting. Når følelsane er betente med dråpa av sjelen som overgir seg til det dyriske natur, kall meg til meg sjølv. Fordi jaktmånen er allereie her…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*