Hjarta som hoppar når underkjølt Regn syg opp den falske Himmelen

Eg vaknar opp midt på Natta. Dette er den einaste Måten å minne deg på alle Lovnadene mine. Kanskje det spelar inga Rolle. Så mange Ord som kan haldast tilbake, så mange Solsnu som du stal Trøsta mi. Både det Asurblåe og Draumar er villedande. Dei forklarte Tomleik og Elendigheit. Drøymde eg så kunne eg høyre deg meir tydeleg; det er utan Tyding at eg vil angre og føle Skam etter å ha bekjent ditt sløve Blikk nedsenka i Groteskane mine. Berre for å fråstøytte Frykta vil du korsfeste meg mensar eg bestreber etter å forkynne Dei Usømmeliges Evangelium. Nokre Gonger skjelv eg for Røyndomen eg hadde oppretta; og igjen erindr at viss Alt er sant, kan Alt òg vere ein Løgn og Kneip. Inkje blir endra viss eg ynskjer det. Demonane mine er min Liding og min Frelse idet eg vart lagt på Kjettarbålet utan å bli tilbode Himmelriket. Røyken som kunne ha sprotte inni Cumulonimbusskyer hadde dei Flammene vore evige. Monsun bringar eg på vegne av Frelsaren som vandrar inkognito, tigg Brødskalk og Tilgiving. Uansett kor mykje Stein eg utnyttar vil den endelege Mosaikken Opphøyethetens segl bere fordi du sansar meg Sølv å vere. Sikkert får du mykje mindre enn 30 Stykke og mykje meir enn det Ufattelege fordi eg er Kjøtet og Vers. I Vakuumet mellom det Guddommelige og det Menneskelege. Ivrig etter Kontrasten og det å fortelje deg Kjærleiken min til den Musen viss hjarte hoppar når underkjølt Regn syg opp den falske Himmelen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*