Sølvhalogenid

Det var denne gongen då heile jorda var vorte brunne. Forakta den ulegemlige verdet har vi gjeve til glemsel alt vi har aldri hatt. Kvart lite skrål omgjort til eit stykke knust glass. Men alt har enno å bli prolongert som før. Berre fargane har opphøyrt å eksistere. Sjølv dei nyansane mellom svart og kvitt. Eg vil måle deg dei venaste landskapa. Har ynskjet å gje deg spektrumet. Å skjelne blekkets uforutsigbare skisser inni na-

Veni..

 

ttehimmelen. Fordi min ensomhet bit. Eg nektar å sverme i korleis det skal uttalast dei utskrivne sidene av profetiar. Det er nok at du gjev meg eit smil. Kanskje quantum satis til å observere korleis omrissa av andletet ditt finst frå. Men sjølv det er misvisende. Som alt dette mørkte. Eg forsverger å forstå at dette er berre ein av dei måtane å utgjere motsetnadene på. Eg erkjenner at du er han budbringeren som annonserer våren. Veni lux beatissima, reple cordis intima tuoris fidelis.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*