Vennskapsforeninger/Društvo prijateljstva

NORSK- SERBISK (JUGOSLAVISK) VENNSKAP: SEKSTI ÅRS NÆRKONTAKT

Krigen og bakgrunnen for vennskapet I mars 1942 vedtok tyske myndigheter å deportere et visst antall fanger fra Jugoslavia til tvangsarbeid i Norge. Disse skulle i første omgang brukes i arbeidet med utviklingen av et forsvars- og transportanlegg langs norskekysten. Fra 1942 til 1945 ble det deportert i alt 4268 fanger fra en rekke leirer i Jugoslavia til over tretti norske leirer, de fleste av dem i Nord-Norge. Disse arbeidsleirene, hvor fangene ble tvunget til å utføre hardt fysisk arbeid under ekstreme forhold, lå ofte i eller nært opp til norske tettsteder, noe som gjorde at de jugoslaviske fangene raskt fikk kontakt med den norske lokalbefolkningen. Denne reagerte med gru og vantro på den umenneskelige behandlingen fangene ble utsatt for, og det ble ganske snart etablert hemmelige kanaler for å hjelpe fangene så godt det lot seg gjøre under de rådene forholdene.
På småsteder som Rognan, Korgen, Brekstad, Øysand og Hovde deltok ofte nesten hele lokalbefolkningen i aksjonene for å hjelpe de jugoslaviske fangene. Det ble smuglet inn mat, klær og livsviktig informasjon, og mange av fangene som flyktet fra leirene fikk hjelp i sine forsøk på krysse grensen til Sverige. Likevel kunne ikke denne hjelpen gjøre annet enn å lette den grusomme skjebnen flesteparten av de jugoslaviske krigsfangene led under fangelivet i Norge. Av de 4268 fangene som kom til Norge vendte bare 1917  tilbake, resten, omtrent 55%, døde i eller på flukt fra fangenskapet.

Opprettelsen av nasjonale vennskapsforeninger Etter over tjue års samarbeid på lokalt nivå, med tyngdepunkt først og fremst i trøndelagsområdet, ble det i 1966 stiftet et landsomfattende Norsk- Jugoslavisk samband med sete i Trondheim. Dette førte til at tidligere jugoslaviske krigsfanger i Norge bestemte seg for å danne en tilsvarende forening i Jugoslavia, og 9. februar 1969 ble det holdt et konstituerende møte i byen Niš med over 800 deltagere, de fleste tidligere krigsfanger og familiemedlemmer av fanger som falt i Norge. Det ble valgt et styre og en formann, og det ble bestemt at foreningens aktiviteter skulle fordeles på to nivåer: noen skulle knyttes til sambandets hovedavdelingen, andre til de forskjellige lokale avdelingene som fantes i byer og landsbyer rundt i Jugoslavia. Foreningen utviklet seg raskt, og på sitt største talte den omkring tretti tusen medlemmer fordelt på tjuefem lokallag.

Aktiviteter og norsk lektorat Opprettelsene av de to vennskapsforeningene ga startskuddet til en lang rekke aktiviteter som hadde som mål å knytte de to landene tettere sammen. En av de viktigste var vennskapsturene, større og mindre grupper som reiste på besøk til en av de to landene. Allerede i mai 1969 kom den første gruppen jugoslaver til Norge, og senere ble det nesten årlig arrangert slike vennskapsturer den ene eller andre veien.
På kulturfronten ble det gitt støtte til både norske og jugoslaviske kunstnere som ønsket å besøke ett av de to landene, arrangert utstillinger, kunstnerkolonier, trykket bøker med temaer først og fremst om hendelsene under krigen og snurret film. Filmen ”Blodveien”, ”Dikt fra Norge” av Desanka Maksinović, Isidora Sekulićs ”Brev fra Norge” og grafikk og akvareller av Anne Brevik er de mest kjente resultatene av denne aktiviteten. Gjennom besøk av kulturgrupper, musikkskoler eller yrkesskoler, ofte i forbindelse med dugnadsleirer, minnesmarsjer eller konsertturneer, ble det også utviklet et aktivt ungdomssamarbeid. Dette ble ytterligere forsterket da det i 1977 ble opprettet et norsklektorat ved Universitetet i Beograd. Her kunne studenter fra Jugoslavia endelig studere norsk på universitetsnivå, i første omgang som støttefag med en undervisning som strakk seg over fire semestre. For andre som ønsket å lære norsk ble det i regi av vennskapsforeningen holdt kurs ved Instituttet for fremmedspråk i Beograd, nå på SAGA språkskole.
Mye av grunnlaget for språkinteressen, og for at det i det hele tatt fantes mennesker som kunne holde kursene, var de årlige stipendiene vennskapsforeningen delte ut. Opp gjennom årene har et sted mellom tre og firehundre språk- og kulturinteresserte fått penger, i første rekke fra vennskapsforeningens ”Bergesensfondet”, for å bli bedre kjent med en av de to kulturene.

Europas glede Et av de mest langvarige og positive arrangementene vennskapsforeningen har tatt og fremdeles tar del i er ”Europas glede”, et arrangement for barn og unge fra hele verden som holdes i Beograd hvert år. Her setter barn fra ulike land og kulturområder seg i stevne år etter år, først og fremst gjennom forskjellige kulturaktiviteter; bl. a. folkesang, dans og teater.
Vennskapsforeningen har helt siden arrangementet ble startet vært knyttet til de norske barna som har kommet. Den har hjulpet til med å finne vertsfamilier til barna, arrangert turer til sjokoladefabrikker og forlagshus, introdusert dem for jugoslaviske barn og skoleklasser og selv i noen dager vært vertskap for de norske gjestene. I alt har over 600 norske barn fra tjue (20) norske byer deltatt på dette arrangementet opp gjennom årene.

Vennskapshus og egen avdeling på universitetet Det kanskje fremste symbolet på det Norsk- Jugoslaviske samarbeidet er vennskapshuset i Gornji Milanovac som etter felles tiltak fra de to landene ble reist i 1987. Til åpningen av huset kom det 320 gjester fra Norge, og over 15 000 innbyggere og medlemmer fra Sambandets lokalforeninger og fra Gornji Milanovac var innom i løpet av åpningsdagene.
Selve huset er formet som en avlang firkant med to etasjer og tre nivåer. På den ene siden reiser huset seg opp lik baugen på et vikingeskip, liksom et hus i huset, et brudd, for å markere de to landene, ulike men like fullt vevd sammen. Her finner man en festsal med 120 plasser, et museum, et bibliotek, møtelokaler og en teaterscene. Huset er ment å skulle gi en bred fremstilling av det jugoslaviske og norske folks fortid og nåtid, samt deres planer for framtiden. Videre det som er typisk for de to landenes natur og næringsliv, samt deres sosiale og kulturelle utvikling. Særlig ønsker vennskapshuset å fremstille hendelsene under annen verdenskrig, og gjennom disse fortelle noe om bakgrunnen for det dype vennskapet mellom de to landene.
Helt siden åpningen har det blitt holdt forskjellige programmer i huset, og det finnes også en fast utstilling som er under stadig utvikling. Kun ett år etter at vennskapshuset ble åpnet ble også Avdelingen for skandinaviske språk og litteratur ved Universitetet i Beograd startet. Her ble studentene tilbudt et fireårig grunnstudie, med muligheter for et utvidet magistergradsstudium. Det første året ble det innskrevet tjuefem studenter, hvorav sju hadde norsk som hovedspråk. Det ble opprettet en norsk sendelektorstilling i Beograd, noe som skulle sikre kontinuitet og videreutvikling av avdelingen.  

Tilbakegang og ny giv Oppløsningen av det tidligere Jugoslavia, krigene og innføringen av sanksjoner mot Serbia og Montenegro, førte også til store utfordringer for samkvemmet mellom Norge og Jugoslavia. Allerede i 1991 ble det klart at nesten alle faste, innarbeidede arrangementer måtte innstilles, og at alle planer om en ytterligere utvikling av samarbeidet var umulig. De møter som likevel ble avholdt var av begrenset omfang, og hadde oftest en personlig eller helt lokal karakter.
Vennskapsforeningen måtte reorganiseres etter som flere av de tidligere republikkene brøt ut av føderasjonen, den mistet minnefondet sitt (som i 1991 beløp seg til rundt to millioner norske kroner) og mange av de eldre medlemmene, krigsfangene, hadde også problemer med å godta den offisielle norske politikken, fordømmingen av det sittende regimet og støtten til republikkene som forlot Jugoslavia.
Også for Avdelingen for skandinavisk språk og litteratur ble det en vanskelig tid. Allerede fra høsten 1991 ble den norske lektorstillingen ved universitetet trukket tilbake, og avdelingens ene professor sto dermed alene igjen i arbeidet med gamle og nye studenter. Alene, og fra 1993 i samarbeid med bare en assistent, drev han hele avdelingen. Det var i denne perioden, fylt av indre og ytre konflikter, først og fremst snakk om å overleve, alle andre planer og ideer måtte legges til side i påvente av bedre tider. Først helt på slutten av tiåret, i tiden etter NATO bombingen, folkeopprøret, avsetningen av det sittende regime i oktober 2000 og innsettelsen av en ny, demokratisk valgt regjering, ble det skapt ny grobunn for et bredt samarbeid mellom de to landene.
I denne prosessen spilte ikke minst det norske diplomatiet og Den norske ambassaden i Beograd en viktig rolle. Gjennom direkte eller indirekte støtte til den politiske opposisjonen, uavhengige organisasjoner, media, studenter og andre, fremsto Norge som en av de viktigste pådriverne for en politisk endring i Jugoslavia. Dette skapte en ny vitalitet i forholdet mellom de to landene, og åpnet opp for nye tiltak. Igjen var Norge, et navn som allerede i over femti år hadde hatt en god klang i Jugoslavia, langt framme i nyhetsbildet, og for en som fulgte utviklingen kunne det nesten virke som om lille Norge alene sto bak flere tiltak enn resten av Europa til sammen. Olje til oppvarming, asfalt for demokrati, tusen stipend til landets beste studenter, kunstutstillinger og nyoppsetninger av Ibsens teaterstykker var bare noen av mange vellykkede aksjoner.

Det norske miljøet på universitetet fulgte opp denne aktiviteten. Fra avdelingen ble det knyttet bånd til utdanningsinstitusjoner som Nansenskolen og Høgskolen i Oslo, gitt ut litteratur av kjente norske forfattere som Kjell Askildsen, Lars Saabye Christensen og Dag Solstad og medvirket til oppføringer av nåtidsdramaer av Bjørg Vik og Jon Fosse. Alt dette ga seg utslag i et økt studenttall. Mens det i første halvdel av nittitallet ikke ble tatt opp mer enn rundt ti nye studenter hvert år, har man de siste to årene opplevd at helt opp til trettifem studenter har valgt å la seg innskrive på norskstudie.

Veien videre De siste årenes voldsomme aktivitet har gjort det klart at det langvarige vennskapsforholdet mellom Jugoslavia og Norge kan utvikles ytterligere både langs gamle og nye veier. Vennskapsforeningen ønsker, både gjennom sin sentrale organisasjon og på lokalt plan, å utvide kontakten mellom de to landene.
Sentrum for foreningens virksomhet er vennskapshuset i Gornji Milanovac, som nå planlegges å bli et lærings- og kultursentrum for ulike samarbeidsprosjekter. En egen teaterscene, et nyopprettet datarom og utvidede bomuligheter i tilknytning til huset gjør vennskapshuset vel anvendelig for kortere og lengre studieopphold, kulturarrangementer og andre lignende virksomheter.
Allerede fra 2002 ble det planlagt og gjennomført besøk av flere studentgrupper fra norske høgskoler og folkehøyskoler, dramaoppsetninger og kortfilmopptak. Foreningen arbeider også med å styrke og/eller videreutvikle tradisjonelle arrangementer som partisanmarsjen – vennskapsmarsjen og “Europas glede”.
For Avdelingen for skandinavisk språk og litteratur vil de nærmeste årene bli brukt til en ytterligere befestning av egen posisjon på fakultetet, utvide samarbeidet med norske universitet og høgskoler og til en økt satsing på prosjekter knyttet til norsk kultur, først og fremst litteratur. Bare i år 2002 ble det oversatt og utgitt mellom ti og femti norske bøker, et ekstremt høyt tall når en vet at det på hele nittitallet ikke ble gitt ut mer enn fem (5) skjønnlitterære norske bøker.
Både vennskapsforeningen og universitetsmiljøets aktiviteter støttes og suppleres av Den norske ambassaden i Beograd, den tredje søylen i det norsk- jugoslaviske samarbeidet. Ambassaden vil fortsette å gi økonomisk hjelp til utsatte grupperinger i Jugoslavia, støtte lokale prosjekter og fremme norske kulturframstøt gjennom pengestøtte til ulike konserter, bokutgivelser, teateroppsetninger, festivaler, messer og norske kunstnerbesøk.

————————————————–

Vennskapskommuner og samarbeidsavtaler:

Vefsn – Gornji Milanovac

Narvik – Kikinda

Fauske – Melenci

Saltdal – Nis

Buskerud – Obrenovac

Levanger – Herceg – Novi

Lillehammer – Bujanovac

Hemnes –  Prokuplje

Hattfjelldal – Vrnjacka Banja

Ørland – Koceljeva

Flere avtaler er under arbeid.

De fleste vennskapsavtaler (erklæringer) ble laget for ca. 25 – 30 år siden som en fortsettelse av kontakter som de forrige krigsfanger hadde fra II verdenskrig i Norge.

Revitaliseringen av avtaler – kontrakter ble gjort i perioden fra 1995 til 2006, med stor hjelp av KS og UD. Moderniserte avtaler inkluderer konkrete prioritetsprosjekter som gjennomføres mellom vennskapskommuner, KS, UD og andre serbiske og norske utviklings –/ bidrags fond. De fleste avtaler inneholder demokratiseringsprosesser og reformer av lokalforvaltning ifølge erfaringer fra norske kommuner, infrastruktur- prosjekter innen økologi, vannforsyning, kommunal avfallsrenovasjon, samarbeid mellom skoler, sport, kulturinstitusjoner, helse osv.

Ut fra de fleste avtaler mellom vennskapskommuner er det gjennomført, eller gjennomføres mange viktige prosjekter i Serbia i dag (renovasjons- prosjekt i Gornji Milanovac, landssvinavlssenter i Valjevo – Gornji Milanovac, økologisk kontor i Gornji Milanovac, utveksling av kunstutstillinger, skoleelever, røde kors aktivister, musikkelever mellom Gornij Milanovac og Vefsn,  vannverkslabaratorium, kulturhus, planlagt renovasjon, musikk og landbruksskoleprosjekt og inkubatorprosjekt mellom Hemnes og Prokuplje, osv …

I februar 2007 deltok vi fra sentralstyre av JNS og ansvarlige ledere fra JNS’s avdelinger på møter mellom vennskapskommuner (oppsummering av prosjekter som er ferdige, prosjekter som er i gang, nye forslag, osv). Vi startet med Hemnes-Prokuplje, Vefsn-Gornji Milanovac.

Viktige årstall:

1945 – Stiftelse av Norsk- Jugoslavisk samband for Trøndelag

1966 – Stiftelse av Norsk – Jugoslavisk samband for hele Norge

1969 – Opprettelse av Norsk – Jugoslavisk samband i Nis

1973 – Monument for de falne fra 2. verdenskrig i Norge ble avduket i Gornij Milanovac

1977 – Opprettelsen av norsk lektorat ved Universitetet i Beograd

1987 – Bygging av vennskapshuset i Gornji Milanovac

1988 – Opprettelsen av Avdeling for skandinaviske språk og litteratur ved Universitetet i Beograd